Tonjis og Norland reiser verden rundt

Nu gledet vi oss til stranden etter tre storbyer og en liten. Vi tok en buss fra Saigon til Sihanoukville, som skulle ha de beste strendene i Kambodsja. Det hadde de jammen ogsaa, og vi ble solbrente enda det var overskyet og vi brukte solkrem. Dette er et typisk backpackersted, hvor det meste er aapent 24-7 og man koser seg paa stranden baade dag og natt. Her tilbrakte vi fem dager og ladet opp til mer by og kultur. En av dagene tok vi en baattur til en vakker bukt med en lang hvit strand hvor vi samlet skjell.

I Phnom Penh hadde vi to maal. Vi ville se Killing Fields of Choung Ek, der Pol Pots regime drepte millioner av mennesker paa 70-tallet. Museet Tuol Sleng, eller S-21 som det ble kalt, er en gammel skole som ble gjort om til fengsel og torturkammer. Det var toft aa se, og vi var begge enige om at dette var verre enn turen til Auschwitz. Det var faelt aa se hvordan de ikke engang tok seg bryet med aa kremere likene, men bare kastet dem i store massegraver der 400 stk. delte 7 kvadratmeter.
Etter turen til Killing Fields ville vi se Royal Palace, men hadde ikke tenkt paa at vi maatte kle oss nogenlunde respektabelt for aa komme inn. Dette er jo ikke noe vi driver med. Da vaar trofaste tuk-tuk-sjaafor for dagen gjorde aerend, gikk vi heller aa spiste is, og tok bilder fra utsiden av murene.

Fra Phnom Penh busset vi videre til Siem Reap. Her hadde vi ogsaa to enkle maal: se Angkor og Floating Villages. Vi delte tuk-tuk fra busstasjonen med Ricky fra New York, som skulle vise seg aa bli vaar folgesvenn helt til Bangkok. Etter aa ha vurdert 4 forskjellige hosteller som luktet sur melk alle sammen fant vi et selvaerklaert 5-skos hostell med badebasseng og air-candition paa dormene. Det var deilig aa virkelig skjemme seg litt bort og betale hele $8 pr. natt.

Sammen med Ricky satte vi opp et forrykende show: Hvordan gjore Siem Reap paa 1 dag. Vi begynte tidlig om morgenen med "den fantastiske frokostbuffeen", som viste seg aa vaere frokostblanding og toast med smor, for vi tuk-tuket til Angkor, og begynte med hoydepunktet Angkor Wat. Dette tok pusten fra oss. Vi har sett baade templer og ruiner for, men dette var noe attaat. Vi dro inn i det som engang var kjernen av byen Angkor, Angkor Thom. Planen var aa ri paa elefant til byens storste tempel Bayon, men det var saa varmt for de stakkars dyrene. Etter tre fabelaktige templer og litt turist-spotting folte vi oss ganske ferdige med ruiner for denne gang, og satte kursen for Floating Villages. Her ble vi tatt med ut i baat for aa se paa alle menneskene som bor langs elven og paa innsjoen i baathus. Det hores kanskje idyllisk ut, men det var det ikke. Vannet var grusomt skittent, smaa barn ned til 5 aar kjorte rundt og solgte brus og ol til turister istedet for aa vaere paa skolen, og gjennomsnittslig levealder er 50 aar. Sjaaforen vaar foreslo at vi skulle dra innom markedet for aa kjope penner og papir for aa gi til skolen i byen. Vi syns dette var en god ide, men damen skulle ha $20 for tre blokker og 15 blyanter. Det ble veldig aapenbart hvordan de alle gaar sammen for aa faa mest mulig penger fra turistene som besoker. Butikkeierens familie var mye bedre kledd enn alle andre vi saa, og vi regnet paa at hun maa tjene mer enn vi gjor hjemme hvis hun klarer aa selge bare ett sett med penn og papir til en turisttulling om dagen.

Om kvelden dro vi til et barnehjem 20 tuk-tukminutter utenfor sentrum av byen. En organisasjon ved navn ACODO - Assisting Cambodian Orphans and the Disabled Organization aapnet skole og barnehjem her i april 2008. De hjelper hjemlose barn eller barn fra for store familier, samt handikappede. Her faar barna tre maaltider om dagen, en seng under tak og undervisning i baade engelsk og musikk og dans. Dette er mye bedre enn aa maatte gaa paa gaten og tigge eller selge boker til turister. Det er saa mange som vil selge oss ting, men vi vet at vi ikke skal kjope bare fordi de er sote. Hvis vi stotter dette systemet, blir sjansene mindre for at barna noengang kommer seg paa skolen. Paa den annen side vet vi at det er mange av dem som blir slaatt hvis de kommer hjem med for lite penger. Noen foreldre brenner eller fryser deler av kroppen til barna saa de skal se skadet ut og turister skal gi mer penger. Det var godt aa se hvor glad barna paa barnehjemmet var, og hvor godt de hadde det. Alle saa sunne og friske ut, og barn helt ned til 5 aar snakket ganske godt engelsk. Barna fremforer hver kveld et veldedighetsshow til inntekt for barnehjemmet. Det var ganske utrolig hvor voksne de saa ut paa scenen og hvor flinke de var.
Etter showet spiste vi middag paa en klassisk fortausrestaurant hvor alt kostet $1. Det er noe av det beste vi har spist saalangt i Asia. Saa bar det til baren Angkor What?, som det gaar gjetord om i hele backpackersamfunnet. Her motte vi igjen gamle kjenninger fra stranden i Sihanoukville og hadde en straalende kveld.

Saa bar det videre til Bangkok etter et saerdeles innholdsrikt og effektivt opphold i Siem Reap.

Halloi i Hanoi! Vi hadde hort at Hanoi Backpackers var et allright sted aa bo, men mannen i turistinfoskranken paa flyplassen hadde "special promotion price, very good hotel", saa vi dro dit. Vi fant fort ut at det laa litt langt fra sentrum, og skjonte at mannens beskrivelse av hvor de to hotellene laa i forhold til hverandre ikke stemte.

Turistdag igjen. Denne gangen til fots, uten gnagsaar. Vi besokte et gammelt fengsel og torturkammer fra krigens dager, og kjorte sykkeltaxi til Operahuset. Vi var litt redde, for trafikken i denne byen er helt vill, men det var nok uansett tryggere enn aa gaa. Onsker man aa krysse veien maa man bare lukke oynene og gaa, da kjorer de fleste rundt deg. Ikke nol eller stopp opp. Husk at forgjengerfelt bare er til pynt og at gronn mann bare er en rod mann med sjosyke. Vi kjopte billetter til en ballett dagen etter - Spartacus. Dette var alt vi rakk aa gjore denne dagen fordi vi brukte saa lang tid paa aa finne fengselet.

Vi dro paa dagstur til Ha Long Bay, et nydelig oykompleks fire timer fra Hanoi. Ifolge Vietnameserene er det verdens aattende underverk. Det var virkelig vakkert, og med alle baatene som saa ut som ekte sjoroverskip fikk vi folelsen av aa vaere med i Pirates of the Caribeean. Vi utforsket en spennende hule og ble lovet aa faa padle kajakk paa vei hjem, noe det ikke ble tid til. Det var ganske overskyet hele dagen, men alt i alt ble det en bra dag paa sjoen.

Vaar australske venn Wei som vi motte i Mellom-Amerika hadde invitert oss til aa bo i en liten landsby fire timer utenfor Hanoi, Xiau Guan. Han jobber frivillig der med aa laere lokalbefolkningen engelsk, og bor hjemme hos en familie. Det finnes ingen gjestehus eller hoteller i denne byen, saa vi bodde hos familien vi ogsaa. Her ville de ha 30kr. fra hver av oss for aa gi oss husly og tre maaltider med saa mye hjemmelaget risvin vi onsket. Ekteparet var ogsaa studenter hos Wei for aa laere engelsk, og forelopig kunne mannen si "I'm sixty", "Bottoms up!" og "Thank you". Det resulterte i mye risvin og mye latter naar han saa thank you til absolutt alt vi sa. Familien hadde baade griser, honer, hunder, katter og gjess, og naar man fikk egg til lunsj var de plukket rett fra grofta. Mer frittgaaende faar man det ikke.
Alle i landsbyen var nesten i overkant gjestfrie. Hvis man fikk besok mens man var paa vei i seng, maatte man opp og servere gjestene te. Siden ingen lukket doren vaaktnet vi en morgen til en liten gutt i sengen. Wei kunne fortelle at han horte til hos noen nede i gata, alle barna var overalt hele tiden. Vi var de eneste turistene i byen disse dagene, og ryktene spredte seg fort da vi kom. Vi ble invitert inn paa te til mange av husene vi gikk forbi. Wei viste oss skolen han underviste paa, og vi fikk hjelpe til med undervisningen. Alle var veldig ivrige og ville snakke engelsk med oss, men hadde store problemer med uttalen. Klassene har ingenting med alder aa gjore, men er delt inn etter nivaa, og alle fra 11 til 80 aar laerer engelsk paa kveldskole.
Vi leide sykler, Tonjes hadde ikke bremser og Christinas stotte var bundet opp med en snor, og syklet for det meste rundt slik som de lokale gjor det. Hvis vi ikke drakk te hos tilfeldige naboer eller syklet rundt, satt vi paa stamkafeen. Denne var vi innom hvertfall 3 ganger om dagen for aa drikke kaffe.

Tilbake i Hanoi var planen aa faa sett alle museene vi ikke fikk sett sist. Det viste seg imidlertid at de aller fleste er stengt paa fredager, saa vi fikk bare sett Revelusjonsmuseet. Dette var et kjedelig og lite informativt museum med 27 helt like rom med liten tekst og svart-hvittbilder paa veggene. Vi tok heller turen til en innsjo hvor vi kunne leie traakkebaat, og besokte en park med smaa karuseller (hvor ogsaa alt var stengt).
Denne gangen ble vi heldigvis ikke lurt av en special-price-for-you-mann, og bodde paa Hanoi Backpackers. Her motte vi mange andre backpackere, blandt annet en engelskmann som spurte alle han motte om de var svenske fordi han elsket snus.

Vi besluttet aa bruke to timer paa fly fremfor to dogn paa tog for aa dra til Ho Chi Minh. Vi likte med en gang denne byen bedre. Ting var mindre kaotisk og skittent enn i Hanoi, og gatene var bredere og lettere aa krysse. Vi besokte et marked hvor de som i HK hadde alt. Her hadde vi det goy med aa kjope stygge suvenirer for aa sende hjem. Paa vei hjem fra marked kjopte vi nytt kamera til Christina, som mistet sitt i Hanoi. Selv om hun visste akkurat hvilket hun skulle ha, tok det ca. 1 time aa bli ekspedert av 6 forskjellige ekspeditorer og hente kameraet. Det var allikevel verdt tiden, for da vi gikk hadde vi med oss 1 stk. kamera, 2 stk. minnekort, 1 stk kameraetui og 3 stk. gryter. Ja, gryter. Det var "happy time" i butikken, saa de hadde gryter som "special gift for you".

Dagen etter var det turistdag igjen, og vi begynte paa postkontoret. Det er et nydelig gammelt postkontor med original fransk fasade og skrivebenker, men vi hadde jo ogsaa litt aa sende hjem etter gaarsdagens fangst. Etter ca. 2 timer hadde vi klart aa sende diverse pakker og postkort. Vi saa Notre Dame katedralen for turen gikk videre til War Remnants Museum. Dette var heldigvis et spennende og informativt museum, som gav oss et godt inntrykk av hva landet har vaert igjennom.

Foran oss laa nu en ny lang reisedag til Kambodsja.

Etter mye busk og kratt og rare dyr i Afrika var det deilig aa komme til en storby. Vi lop inn paa Starbucks for vi engang hadde hentet koffertene, og ble helt maallose av aa se et sted som fungerer saa godt. Vi klarte aa kjope flytogbilletter paa automat (Christina har litt automatangst) og ta toget til riktig sted. En ekstremt ryddig taxiko gjorde det lett aa ta en taxi til stedet vi hadde faatt anbefalt av Linda og Marthe. Vi visste navnet paa bygningen, men hadde ikke helt oversikt over navnet paa hostellet. Dette ordnet seg raskt da en mann stakk av med kofferten til Tonje og ikke stoppet for den sto i et lite rom. Saa da fikk han lurt oss til aa bo der, gitt.
Vi lop rett ut i shoppinggaten. Det var flott aa faa byttet ut noen av klaerne vi hadde baaret rundt paa i 2,5 maaneder, som ikke lenger var hvite men en mystisk gul. Vi skjonte ogsaa fort at et par pene sko til kveldstid var nodvendig.

Dagen etter startet vi med kaffepausen for vi gikk igang med shopping paa ny. Vi gikk forst tilbake for aa kjope alle de fine tingene vi faktisk husket fra dagen for, etter Tittis Paris-doktrine. Deretter besokte vi Lady's market, hvor de hadde alt fra Conversesko til selvlysende stjerner. Om kvelden spiste vi tidenes beste sushi for vi provde oss paa uteliv i Hong Kong. Vi motte mange kinesere uten rytme og en ekte gangstermafia.

Vi besluttet aa ha en av vaare legendariske turistdager, og tok MTR (t-banen) til Central Hong Kong. Her kom vi oss ikke lenger enn til aa se postkontoret, fordi vi hadde gaatt ut med nye sko og hadde gnagsaar. Vi hadde ikke annet valg enn aa finne en turistbuss, og dette var en saerlig bra en som hadde horetelefoner med guiding. Vi fikk se alle de mest kjente bygningene og fikk en liten innforing i byens historie. Hjem til vaar egen bydel Kowloon tok vi den beromte Star Ferry. Om kvelden gikk vi paa kino og fant ut at de finere gatene i stroket vi bodde i bare var ett kvartal unna.
Turen gikk videre til Hanoi etter disse tre dagene. Vi dro lettet over aa ha unngaat aa maatte kjope "Copy handbag?" eller "Copy watch, lady?"

Etter 2 dogn med reising, tre forskjellige fly og 13 timer paa gulvet paa den stygge flyplassen i Sao Paulo (med matforgiftning), ankom vi endelig Johannesburg. Tollvesenet mente vi saa mistenkelige ut. Hvor var vi fra? Hva gjorde vi der? Hvem kjenner vi i Sor-Afrika? Han tok ikke konseptet med "jeg jobber ikke" eller "student", men slapp oss omsider inn i landet etter aa ha undersokt alle plaggene i sekken, inkludert skittentoysposen. Vi ble veldig lettet over aa bli plukket opp paa flyplassen av en fra Drifters, og kjort rett til hotellet, hvor de faktisk hadde DYNER (forste vi har sett paa turen) og trykk i dusjen. Grei oppgradering etter en uke i telt og flyplassgulv. Paa hotellet motte vi Maren og Hege, som tilfeldigvis var der samtidig. Veldig hyggelig aa mote kjentfolk fra hjemlandet. Om kvelden fikk vi mote gruppen vi skulle reise med de neste 17 dagene:

- Koos: Reiseleder fra Namibia, 29 aar. Koos gaar aldri med sko eller undertoy og har alltid vitser og "sanne historier" paa lur.
- Annika og Ingrid: Svenske venninner, 40 aar. De er veldig ivrige paa safari og elsker fugl.
- Adolf (Dolf) og Ursula (Ushi): Gift par fra Sveits, 50 aar. Dolf elsker aa leke drikkeleker selv om han alltid bare drikker brus.
- Amanda og Maurizio: Kjaerester, 27 aar. Amanda er Dolf og Ushis datter, og Maurizio kan ca. tre ord paa engelsk, Let's go! og salami.
- Andrea og Jorgen: Gift par fra Tyskland, 51 aar. Andrea ser alltid veldig forvirret ut (og er det nok ogsaa) og tar paa full sminke hver morgen selvom vi er midt i bushen.
- Udo og Daniela: Gift par fra Tyskland, 38 aar. Daniela ser ogsaa veldig forvirret ut, og er paa graaten nesten hele tiden. Udo liker aa spise glass naar han faar litt for mye sinnabrus.
- Michael: 35 aar, fra Tyskland. Michael har vondt i ryggen og maatte dra hjem fra turen tidligere.

Forste dag var en lang reisedag til Drifters egen camp site med smaa hytter og egne bad, veldig luksus. Vi dro paa vaar forste game drive i morket og saa baade antilope og lover fem meter unna bilen. Dette var veldig stas, og lover er sjeldent aa se saa naerme. Dagen etter var det (som hver dag) opp 06.00, dra 07.00. Vi dro paa game walk i skogen, og guiden Isac viste oss masse dyrebaesj. "Let's talk shit!" Christina holdt en stor tarantella i haanden, og vi var 2 meter unna en Black Mamba, den dodeligste slangen i Afrika. Etter lunsj satte vi kurs for Kruger nasjonalpark, hvor vi skulle kampe i telt. Vi fikk en game drive gjennom parken paa veien, og saa blandt annet vaar forste elefant.
Game drive var det ogsaa hele neste dag. Vi saa mange av dyrene fra Lovenes Konge, og hadde paa et tidspunkt alle Big 5 i en radius paa 200 meter. Det er sjeldent aa se leopard, Koos har bare sett 4 stykker i lopet av sine 5 aar som turguide. Vi har flaks med dyr!

Etter Kruger bar det inn i bushen i Mozambique. Grenseovergangen gikk smertefritt, om ikke veldig raskt, men turen derfra til campen var litt av en humpete og buskete opplevelse. Vi ble pisket av store grener som kom inn i trucken, og vi var naere ved aa sette oss fast i gjormen flere ganger. Paa veien besokte vi en typisk landsbyskole, som var et lite skur med trebenker. Dette er god standard, de fleste skolene er en gjeng med barn under et tre. Alle barna var glade og sote, og vi donerte penner. Vel fremme borstet vi blader av klaerne og plukket edderkopper ut av haaret og satte opp teltet.

Veien var ikke mindre humpete til neste camp site, men vi var fremme allerede til lunsj og fikk en trivelig tur til en innsjo som var pen langt fra men langt fra pen. Den luktet kjempevondt og var helt gronn. Vi bestemte oss for aa ha spa-dag da vi kom tilbake. Vi lagde peeling av solsikkeolje og sand fra bakken, hang en hodelykt i taket og satte igang. Vannet tok slutt midt i spaen, og vi maatte gaa 400 meter til en annen site med sjampo i haaret. Christina var paa kjokkentjeneste denne dagen, det er ikke kult naar det ikke er vann. Hett tips fra kjokkenet: forsyn deg sist i morgen, de nederste tallerknene er ikke vasket opp i matrester og dode innsekter. Vi gikk aa la oss tidlig, men ble ropt ut igjen av de andre. De sto paa taket av trucken og saa paa stjernene. Det er den mest fantastiske nattehimmelen vi har sett, og vi besluttet aa sove under aapen himmel paa taket av trucken. Vi talte 10 stjerneskudd for vi sovnet.

Etter mye skog fikk vi sette opp teltet rett ved stranden paa neste site. Vi badet og bygget sandslott og fikk masse sand i orene. Under middagen lyste plutselig himmelen opp som om en stor skogbrann plutselig startet rett bak oss. Vi trodde forst at maanen falt ned, men saa fikk vi oye paa en stor brennende kule som suste over himmelen i rasende fart i noen sekunder. Vi skjonte med ett hvorfor noen kan vaere saa entusiastiske til verdensrommet som Knut-Jorgen Rod-Odegaard.

Neste sted bodde vi faktisk igjen i smaa rom og slapp aa sette opp telt. Vi bodde i en liten by med et meget ymse marked som luktet svaert fisk. Her gikk vi en tur, og fikk folge av en gjeng med barn som pekte paa oss og lo masse da de forst saa oss. De ville leie og folge oss nesten helt hjem. Vi kom tilbake et kvarter etter morkets fremgang. Da ble reiseleder Koos veldig lettet, og vi fikk litt kjeft for aa ha vaert ute etter solnedgang. Det kunne vaert veldig farlig, og han var glad for at vi ikke var voldtatt og drept. Godt vi ikke visste det for etterpaa.
Vi fikk baade ri paa hest langs stranden og kjort en liten gronn seilbaat til en nydelig oy hvor vi snorklet.

For forste gang paa turen bodde vi paa samme sted i to hele dager og tre netter. Her bodde vi i smaa hus paa stranden, veldig idyllisk. Vi var paa ocean safari i noen voldsomme bolger, og fikk svomme med 6 meter lange hvalhaier. Vi skjonte nok ikke for etterpaa hvor kult det var. Utsikten ble dessverre delvis odelagt av tysker i speedo. Dagen etter var det mer snorkling og quadbiking. Det var kjempegoy, og vi saa et kult skilt paa en strandbar vi stoppet paa paa veien: "Open from 10 a.m. to late".

Turen gikk gjennom Mozambiques hovedstad Maputo, en veldig lite vakker by. Paa veien maatte gutta skifte dekk, vi maatte vaere kartlesere fordi Koos liker skogen best og ikke skjonner seg paa by, og en 10 minutters fergetur tok 1,5 timer aa gjennomfore. Alt gaar saa tregt her. Vi bodde heldigvis ikke i selve byen, men et koselig hotell med utsikt over den, som var nydelig saa fort det ble morkt og vi bare saa lysene.
Dagen etter var 1. april, og vi hadde det veldig goy med aa sende meldinger hjem med beskjed om at vi hadde tatt tatoveringer begge to. Vi fikk diverse reaksjoner, og var redd for aa ikke faa sagt aprilsnarr fordi vi var paa vei skikkelig inn i bushen. Vi ble igrunn litt skuffet da det viste seg at dette stedet som "ikke hadde noenting" hadde baade toalett, dusjer og en liten butikk. Vi dro paa game drive for aa finne flodhestgap. Det fant vi, og Tonje ble veldig glad. Vi vaaknet til et veldig flatt dekk om morgenen, reservehjulet var visst ikke helt i orden. Denne gangen maatte de lappe og pumpe og styre for vi kunne dra til siste bosted. Vi provde oss paa en game walk paa egenhaand, men skremte bort de fleste dyrene, saa vi saa bare to svensker med kamera.

Paa vei til Hlehleui (prov aa uttale den, du!) nasjonalpark besokte vi en skole som Drifters stotter, og barna fremforte gospelsang og dans. De hadde virkelig fantastiske og kraftige stemmer til aa vaere 15 aar, og vi fikk frysninger da de begynte aa synge. Vi donerte og skrev i gjesteboken og fikk besoke et lokalt orakel med rosa perler i haaret. Hun leste fremtiden i skjell hun strodte utover gulvet, saa vi vet nu at Tonje kommer til aa gifte seg med en hun allerede kjenner og faar tre barn, og Christinas forstefodte er en jente. Paa gamedriven etterpaa saa vi mange kule dyr, inkludert neshorn veldig naerme, men det morsomste var allikevel turistspotting da vi spiste lunsj. Vi fikk flotte bilder av bleke legger og sokker-i-sandaler.

Vi tok farvel med tyskermafian og vaare nye sveitsiske venner da vi var vell tilbake paa Drifters inn og turen var slutt. Men det er ikke over ennaa! Koos foreslo at vi heller skulle bo i et gjestehus kusinen hans driver enn aa bo paa Drifters, som er dobbel pris. Vi ble med paa aa levere trucken, og kusinens mann Leonard hentet oss. Vi fikk bli med paa grillmiddag og rugby hos en annen fetter for vi ble kjort til Bastille de Blignaut, hvor vi fikk bo i Queens Chamber. Her var det ikke bare en, men to dyner i et fantastisk innredet rom. Dagen etter dro vi alle sammen paa storsenteret som en liten familie, for de kjorte oss til flyplassen og vi sa farvel med Afrika.

Etter en lang reisedag med 5 forskjellige transportmidler, kom vi endelig frem til Monteverde, et fjell med regnskog i Costa Rica. Vi bodde i en liten fjellandsby med masse regn og litt sol, saa vi fikk se mange klare og vakre regnbuer. Christina la igjen regnjakken sin et sted allerede i Mexico, og maatte finne en ny her til fjells. Hun er naa den heldige eier av en regnjakke med "Monteverde - Costa Rica" paa brystet, og ser ut som en ekte turist.

Paa vaar forste hele dag i landet provde vi oss paa zip-lining, som Costa Rica er kjent for. Man faar paa seg seler og hjelm og faar beundret det vakre og veldig gronne landskapet mens man suser paa liner 100 meter over bakken. De lengste var opp mot 1 km. lange. Dette var den perfekte kombinasjon av adrenalin og natur.

Vi forlot fjellet og dro til en liten vulkanlandsby. Det regnet fortsatt, men her drev vi bare med vannaktiviteter uansett. Om kvelden besokte vi et spa hvor de brukte naturlig varme kilder til 12 basseng. Dagen etter var det ikke lenger saa lunt farvann: vi raftet Rio Toro. Denne elven er klasse 3-4, men paa grunn av mye regn kunne instruktoren fortelle at den denne dagen var 4+. 5 er det hoyeste, og det er bare for profesjonelle, saa denne dagen var ikke for pyser. Vi hadde det kjempegoy, og maatte vaere redningsmannskap opptil flere ganger, naar folk falt i elven, eller en raft gikk rundt. Heldigvis klarte vi alle aa holde oss i baaten hele veien.

Naa hadde vi faatt smaken paa ekstremsort. Vi bestemte oss for aa hoppe i strikk i San Jose. Vi valgte Tropical Bungee, rett og slett fordi de var overst paa Google-soket. Dette trodde vi aldri vi skulle gjore. Vi beroliget hverandre med aa synge Bob Marley "Everything's gonna be allright" for vi en etter en hoppet utfor den 80 meter hoye broen med kun en strikk rundt anklene. Det var en syk opplevelse, og det var litt forvirrende aa henge opp ned og falle i fritt fall opptil flere ganger for strikken roet seg.
Dette ble en actionfylt avslutning paa en flott tur med G.A.P gjennom Mellom-Amerika. 32 dager med fast reisefolge var over, og vi var igjen paa egenhaand.

Vi hadde faatt anbefalt Puerto Viejo, en liten havnelandsby 4-5 timer fra San Jose, paa den karibiske kysten. Uten reiseleder var det litt uvant aa komme seg rundt paa egenhaand. Den bussen vi ville ta var full, og vi maatte vente i 2 timer, samt staa i ko i tre forskjellige billettluker for vi kunne sette oss paa bussen. Vi hadde faatt anbefalt et hyggelig hostel av vaar forhenvaerende reiseleder. Da vi kom dit og gjerne ville ha et rom for 2, innsaa vi raskt hvor godt vi hadde bodd den siste maaneden. Damen saa dumt paa oss og sa at vi kunne velge mellom telt og hengekoye. Hm. Det ble telt. Det var klamt om dagen og kaldt om natten, og hver dag vurderte vi aa flytte, eller i det minste prove hengekoye. Vi var imidlertid for late til aa pakke sekken, saa vi endte opp med aa sove i telt nr. 31 i fem dager.

De forste dagene slappet vi av paa stranden etter en actionfylt uke, og not at det endelig var sol. Mer action ble det imidlertid allerede dag 2. Vi skulle lage en enkel lunsj paa stranden da Tonje knivstakk seg selv i haanden med en lommekniv. Uflaks. Blodig og ganske blek fikk hun hjelp av en gjeng hyggelige dykkerinstruktorer med kontor like ved. De hadde forstehjelpskriv og kunne veien til legevakten. Dette maatte nok sys. Legevakten var stengt. Intet skilt om hvor lenge eller hvorfor, kun et skilt med: "Stengt" og en henvisning til legevakten i nabobygda. Der snakket alle bare spansk og vi slet litt med aa finne riktig avdeling og fylle inn riktige papirer. Tonje fikk haanden sin sydd av en lege som lo masse og nynnet mens han jobbet. Christina holdt paa aa svime av da han sydde, enda det var Tonje som hadde vondt. "Yes, I know it hurts - he he". Da vi spurte om det var mulig aa betale med kort, og fikk beskjed om at dette ikke var mulig, spurte de hvor mye cash vi hadde ? Vi fikk igrunn betale det vi ville eller hadde.
Taxi var ikke noe de drev med i denne byen. Etter mye frem og tilbake ble vi kjort hjem av han som jobbet med aa dele ut sykepleieruniformer. Han lukket businessen for dagen, rett og slett. Folk er eventyrlig hjelpsomme mot forvirrede turister.

Dagen etter ville vi besoke Sloth rescue center, hvor de tar vare paa skadede dovendyr. Mange blir paakjort eller brent naar de klatrer paa stromledningene. Fordi vi kan tre ord paa spansk og ingen forsto hvor vi skulle, maatte Christina mime et dovendyr for damen i billettskranken. Bussjaaforen lovte aa si fra hvor vi skulle av, men da det var passkontroll (naturligvis) kunne politimannen som saa billetten fortelle at vi hadde kjort for langt. Vi og vaar nye venn fra London, som skulle samme sted, maatte gaa av og vente paa en buss tilbake. Ting gaar saa lett galt, men det ordner seg alltid like raskt. Det kom en van med turister forbi, som tilbod seg aa kjore oss.
Vel fremme kjorte vi kano og saa paa rare ville dyr i buskene langs elven. Etterpaa fikk vi see paa dovendyrene, og laerte hvordan de lever. De sover opptil 18 timer hver dag, og beveger seg beundringsverdig sakte. De henger opp ned fra grener, og kommer bare ned paa bakken en gang i uken for aa spise og gaa paa do. De var kjempesote og veldig snodige skapninger.

Siste dag i Puerto Viejo ville vi prove aa laere aa surfe. Det gikk fint, og vi klarte begge aa komme oss opp i staaende stilling, med surfeposituren nogenlunde paa plass. Tonje fikk surfebrettet i leppen paa vei ut i bolgene, og endte opp med tre saar og en stor varandaleppe. Uflaks. Igjen.

Etter en siste natt i telt vendte vi tilbake til hovedstaden for aa gjore oss klare til to dogn med reising til et nytt kontinent.