NICARAGUA

Etter baaten fra Utila (det var heldigvis ikke for mye vind) tok vi buss i 9 timer til busstasjonen i Tegucigalpa, Nicaragua. Herfra til hotellet opplevde vi den desidert skumleste taxituren noensinne. Taxien var i enda verre stand enn de paa Cuba, dette trodde vi ikke var mulig. Vi fikk inntrykk av at om det i det hele tatt fantes trafikkregler, var det ingen som fulgte dem. Vikeplikt var det ingen som drev med, men det var heller forstemann ut i krysset som hadde forkjorsrett. Byen er den styggeste vi har sett hittil paa turen. Den var tidligere Nicaraguas hovedstad, og det var lett aa see at dette er Mellom-Amerikas fattigste og Amerikas nest fattigste land. Om ikke trafikken var skummel nok, virket det ikke som sjaaforen ante hvor vi skulle; vi var de forste som dro og de siste som kom frem. Vi fikk streng beskjed om at vi ikke maatte forlate hotellet, for det var rett og slett for skummelt. Vi bestilte Pizza Hut og saa paa MTV mens vi ladet opp til en ny 10-12 timers reisedag.

Endelig fremme i Granada, nok en koselig by med brostensbelagte gater og hus i forskjellige friske farger. Sammenliknet med resten av Mellom-Amerika er det veldig varmt her til enhver tid, og vi regner med at det er derfor det ikke finnes varmtvann i dusjen noe sted. I Granada kunne de tilby sandboarding, som vi selvfolgelig maatte ha paa CV'en. Med sandboardingen fikk vi en dagstur til byen Leon med paa kjopet. Her tuslet vi i fire timer, og fikk med oss masse kultur. Vi var blandt annet paa marked, hvor vi maatte motstaa fristelsen aa kjope med oss en 4 dager gammel papagoye hjem, som en dame solgte for 30 kr.
Etter byturen kjorte vi til vulkanen Cerro Negro (Black Hill). Guiden kunne fortelle oss at dette var en ung og aktiv vulkan, som hadde siste utbrudd i 1999. Neste kunne ventes i lopet av aaret. OK - la oss klatre opp paa den! Med brettet paa ryggen trasket vi trassig forbi skiltet der det stod: "Advarsel - fare for vulkanutbrudd - ikke gaa videre". Vel oppe kunne vi velge aa gaa ned og INN I selve krateret (ett av tre kratere som dannet vulkanen) eller bare rundt toppen. Toffe som vi er tuslet vi ned i midten av vulkanen. Der kom det hvit royk fra bakken som luktet mystisk. Guiden saa at denne gassen var giftig, saa vi maatte ikke staa der for lenge.
Etter aa ha nytt den fantastiske utsikten fra toppen av vulkanen var det paa tide aa komme seg ned igjen, som jo egentlig var ideen med hele turen denne dagen. Sandboarding er noe ganske annet enn snowboarding. Her maa man staa mest mulig rett ned, og hvis man vil bremse kan man gjore det med hendene (vi fikk laane hansker, heldigvis). Goy var det, og ned kom vi omsider. Vi var like hele, men saa ut som den gangen vi rullet oss i sola i barnehagen.

Etter 5 forskjellige transportmidler ankom vi Ometepe, en vulkansk oy i Lake Nicaragua. Her fikk vi beskjed om aa kjope det vi trengte av mat for vi dro fra havnen, for det var ingen butikker der vi skulle bo. Vi bodde paa et sjarmerende sted ved vannet, med masse vind, masse kuer i veiene, masse honer, og noen aper i traerne. Den store tingen paa oya var naturligvis aa bestige en av de to store vulkanene, men vi fant ut at vi hadde faatt nok vulkan, og bestemte oss for aa utforske oya fra sykkelsetet. Vi har erfart paa ferden gjennom Mellom-Amerika, at folk har det med aa rope ut hva de har aa tilby, og prove aa prakke paa oss det ene og det andre. Derfor tuslet vi rett og slett litt nedover veien, og ganske riktig, etter 200 meter spurte noen om vi ville leie sykler. Vi takket for en gangs skyld hoflig ja takk, og vendte nesen mot en gronn laguna vi hadde hort pene ord om. Selve lagunen var brungronn og kald og ikke veldig vakker, men vi fikk en flott sykkeltur med stekende sol og motvind. Dette var en fin maate aa vaere turist paa, for vi fikk sett og tatt del i kulturen langs landeveien uten aa vaere del av en turistgruppe. Vi saa smaa barn alene paa vei til skolen, som gjetet kuer, eller ville selge oss smaa figurer de hadde laget av straa. Vi saa folk baere striesekker storre enn seg selv, mens andre vasket klaerne sine i elven. Vi har sett denne virkeligheten tidligere paa reisen, men vi kom tett innpaa den naa, og ble overrasket over at alle vi motte hilste og smilte, vinket fra sykkelen eller bilen, og saa ut til aa holde humoret oppe til tross for en hard hverdag. Alle er vennlige mot oss som turister, og vil gjerne vise frem og fortelle. En mann pekte paa en ape og sa "ape", mens en annen pekte paa en av vulkanene og sa "vulkan".

Vi avsluttet vaar siste dag i Nicaragua med aa lese bok i hver vaar hengekoye paa stranden.